Norge begynner å åpne opp igjen. I godt over ett år har vi levde som zombier, forbitret og motløse, higende etter neste pressekonferanse og muligheten til å, bokstavelig talt, få puste igjen. Lengselen etter normalen får oss til å lukke øynene for den mulige dekadansen. 

Den bitre pillen

Det har vært unntakstilstand i mer eller mindre 15 måneder. Sårbarheten til strukturer og systemer, som ellers holdes i sjakk av verdens normalitet og rutiner, har skylt over oss som en monsterbølge. Det er en svært tung last, og det er lett å forstå ønsket om å holde fast i den lykkelige slutten på et eventyr. 

Men vi voksne vet at det er ikke slik livet er. Krisen vi er i omfavner vitenskap og medisin, økonomi og spillteori – og fornuften må seire. Men det er ingen måte å vite alt som trengs for å handle med rasjonell sikkerhet. Historien utspiller seg i sanntid. Pandemien har utløst konkurranse mellom eliten for prestisje, finansiering og krav på legitimitet av sannheten. Hvilken strategi som var og vil være den beste, hvilke tiltak som kostet mer enn de forebygget, alt dette er fortsatt usikkert og vil være det i lang tid. 

Det som utspiller seg handler om mer enn et virus. Det handler om hvordan vi reagerer på viruset, om hvem vi blir som mennesker når vi blir satt på en svært vanskelig transformasjonsprøve. Mange har sagt det rett ut; én verden er nå borte, og én ny har ennå ikke vokst frem. Vi er i begynnelsen av begynnelsen. 

Ritualisering av den offentlige personaen

Totalitarisme forutsetter splittelsen mellom offentlig persona og privat synspunkt. Koronapandemien er en klassisk kompromiss-situasjon hvor kollektiv handling er nødvendig, og det vil ubønnhørlig gå på bekostning av individet. Flere vil argumentere for at kriser og unntakstilstand krever full adopsjon av den offentlige personaen, at det er synonymt med samfunnsansvar og solidaritet. Men spørsmålet stiller seg selv – hvor går grensen? Når blir den offentlige personaen så dominerende at vi tilslutt mister oss selv? 

Eric Hoffer skrev i 1951: “Når man flykter fra seg selv, faller man enten sin neste om halsen eller så tar man strupetak på ham.” Individets evne til å tenke selv har måttet vike for bekjempelsen av et smittsomt virus. Den offentlige personaen setter agendaen, og selvsensur i frykt for stigma, eller rasjonalisering, har blitt normalen. Kanskje det kommer små drypp av personlige synspunkt innenfor de trygge rammene av ens eget hjem, men aldri om det vikes fra den offentlige personaen ute blant befolkningen. 

Det farlige med en slik holdning er at den manifesterer seg raskt og usynlig. Nyanse og motstand til normen oppfattes som forrædersk og mistenksomt. Når det kun foreligger binære alternativer; pandemiens opphav, vaksine, smittevern – handler alt om å signalisere hvem vi er utad. Uavhengig om det medfører forfall på innsiden. Å leve i troen på at vi er en befolkning i unison enighet, med kun et fåtall utstøtte sabotører, er dårskap. I den grad hver person er villig til å svelge tvetydigheten mellom offentlig persona og privat synspunkt, er det et bidrag til en gryende, kryptisk totalitarisme. 

Den usynlige undergang

Et demokratisk samfunn som ikke er i krise, består av et differensiert felleskap. Både gjennom virkelighetens faktiske diversitet og av individets frie valg av gjensidige utvekslinger som uungåelig differensierer. Det er kultur. I en krise som den vi står overfor, blir vi maktesløse, blinde og forvirret ved en usynlig undergang. 

I en slik tilværelse er det et menneskelig instinkt å ty til tribalisme. Historikeren René Girard har argumentert for at jakten på syndebukker er forutbestemt i sosial kriser, noe som fører til altomfattende forskjellsløshet. Konformitet, frykt og selvrettferdig raseri blir bindeleddet mellom borgere. Dette blir forsterket av et lederskap og maktapparat som infantiliserer. Solidaritet og dugnad kan være gode verktøy for å skape et stabilt samfunn under en krise, men vår moderne, reduksjonistiske tilnærming har omgjort disse begrepene totalt. “Å være solid” og “duge til noe” handler ikke om konforme signaler eller angrep på “syndebukker” i et selvrettferdig raseriutbrudd. Det handler om et grunnlag, et fundament, i hver enkelt, som klarer å stå i mot frykt og usikkerhet, slik at kollektiv handling blir mulig. Infantilisering er i den sammenhengen det motsatte av solidaritet. 

Ingen vet hva forgreiningene av denne krisen vil bli. Isolasjon, usikkerhet og frykt er ingen styrkedrikk, det er en prøvelse. Pandemien kan ha svekket oss betraktelig på fronter som er langt mindre åpenbare, og vanskelige å oppdage. Selv om de er mindre åpenbare, kan de være mer fundamentale enn vi tror. Dyrebare er øyeblikkene da en ny verden må bygges, og valget står mellom høye og lave veier. 

Hvem blir “vi” etter pandemien?

NRK-programmet “Sånn er Norge” fra januar 2020 presenterte hva nordmenn flest mener er typisk norsk; uavhengighet. Uavhengighet forutsetter det differensierte fellesskapet. Uavhengighet fordrer frihet til å uttrykke seg. Uavhengighet nødvendiggjør nyanse – kanskje spesielt, i kriser og usikre tider.

Denne offentlige personaen vi har båret rundt, som fanger i bærbare bur, i langt over ett år, står i umiddelbar kontrast til det vi holder så høyt. I en fullstendig usikker tid, hvor primær informasjon og fakta endres og falsifiseres over en lav sko, forkaster vi det eneste vi kan nærme oss med noe form for sikkerhet; hvem vi er og hva vi verdsetter. Kanskje det foreligger en naiv tro på at det vil få oss raskere i mål? Men hva blir mål i denne sammenhengen? Det påtagelige selvbedraget er en fanatisk desperasjon etter en lykkelige slutt på eventyret. 

De riktige spørsmålene å stille seg nå er filosofiske. De handler om transformasjon og aspirasjon. Hva slags personer og hva slags samfunn vil vi bli “etter” pandemien?  Filosofiske spørsmål om hvem vi er krever selvransakelse, medmenneskelighet og anerkjennelse av hva slags verdier vi lever etter. Vi kan ikke lukke øynene og håpe på det beste utfallet. Det er å svelge selvbedraget, og betale konsekvensene i fremtiden.

Header: Acrylic Paint by MAROA.