“Hvis du vet hva du vil gjøre og du gjør det, er det arbeidet til en håndverker. Hvis du begynner med et spørsmål og bruker det til å lede et oppdagelseseventyr, er det kunstnerens arbeid. Overraskelsene underveis kan utvide arbeidet ditt, og til og med selve kunstformen.”

(Rick Rubin, The Creative Act: A Way of Being. Min oversettelse)

Video Essay:

Dette er et essay på norsk, rettet mot et norsk publikum, fordi jeg denne våren, sammen med min mann, lanserer en plattform, en bok og en podcast – på norsk. Fra jeg startet min nettside i 2016 har jeg fokusert på flere av mine meningskilder: både min lidenskap for estetikk, visuelt uttrykk og historiefortelling, og min interesse for lesing, skriving og refleksjon. Det startet med reiseartikler, eller reisebrev om du vil, hvor jeg ga leseren innblikk i unike perler jeg besøkte. Det fortsatte med design av særegne klesplagg og to små kolleksjoner som formidlet både historier og visuelt uttrykk. Nettsiden min inkluderte med andre ord både inspirasjon og aspirasjon i ordets rette forstand. Etymologisk betyr inspirasjon “å puste, ånde” og aspirasjon betyr “å puste mot” – hva puster du og hva puster du mot? På det tidspunktet jeg startet og i årene som fulgte var sosiale medier en optimal plattform å bringe mine interesser og lidenskaper til et større publikum. Men det jeg ikke forstod før noen år senere var at den forretningsmodellen jeg hadde valgt (både bevisst og ubevisst) ikke samsvarte med enten mine verdier eller de målene jeg utviklet og formet underveis. Hva betyr det? Sosiale medier er i utgangspunktet et godt verktøy for å skape, inspirere, uttrykke og spre budskap til et mye større publikum enn en enkelt person noen gang har hatt muligheten til – uten store midler. Det har blitt et synonym på den kreative livsstilen. Men er det egentlig kreativitet som får plassen i rampelyset på sosiale medier? Det er en distinksjon mellom hva en kunstner skaper – som skjer gjennom utforskning, oppdagelse og åpenhet for muligheter – og hvordan en velger å skape noe – som er drevet av utfall, ønsket om å løse et bestemt problem eller skape et bestemt produkt eller ting. Jeg vil argumentere at denne distinksjonen er fullstendig hvisket ut av øredøvende, besnærende forvirring og perverse økonomiske incentiver i dagens digitale kulturlandskap. 

La meg illustrere: Jeg har aldri hatt et ønske om å være en influencer slik det manifesterer seg i vår digitale kultur: Å bli betalt og få goder for å promotere merkevarer, tjenester, ideologier og politiske agendaer og bli klappet frem av en følgerskare hvor de fleste ønsker å få til det samme. Å promotere mobildeksler, slankeprodukter eller motetrender satt av store merkevarer, for å så én dag kunne være sin egen merkevare og promotere egne produkter. Det fordrer å redusere deg selv til et produkt som kan selges; det er drevet av hvordan du kan skape et bestemt utfall. Hva betyr det egentlig? Å være en influencer, en påvirker, handler i opprinnelige forstand om å påvirke, men spørsmålet stiller seg umiddelbart: Hva skal du påvirke som influencer? Innen markedskommunikasjon snakkes det ofte om faser for et produkt i et marked; de som er tidlige innovatører, de som adopterer et produkt tidligere enn andre, kan dra fordeler av det. De som var tidlige innovatører på sosiale medier kan sies å faktisk ha vært skapere av konseptet influencer. Plattformen var i startfasen og de som tok rommet kunne forme det til sitt eget. Hva de valgte å gjøre i form av hva de skapte av innhold kan sies å i stor grad ha kommet fra egen kreativitet. Jeg var på ingen måte tidlig innovatør, men jeg startet med å bruke sosiale medier som et verktøy for å dele og formidle det jeg skapte, ble inspirert av, utforsket, oppdaget – og det var grunnen til at jeg kalte nettsiden min mitt eget navn. Men ingen person er kun én ting, har kun én interesse, er kun et spesifikt produkt. Alle mennesker er unike, komplekse og særegne. Det kan være kreativitet i alt vi mennesker velger å skape fordi det er et ubegrenset sett av ting vi kan velge å gjøre, bygge, tenke, formidle og uttrykke. Imidlertid avgjør insentivene i et marked hvordan aktører handler. Det er måten pengene tjenes og statusen og makten skapes. Ingenting i økonomisk forstand er gratis, så på de gratis sosiale mediene er vi mennesker både produkt og forbruker. Med sosiale medier får den økonomiske modellen med mange navn enormt gode vekstvilkår – måten å bli rik og suksessfull er gjennom å kapre folks oppmerksomhet. Med andre ord: Kreativitet reduseres til hva som kaprer folks oppmerksomhet. Det blir snevret inn til et sett av valgmuligheter, som i en flervalgsprøve og handler om å velge en rolle, fra en meny eller ferdigstilt manus, bestemt av perverse økonomiske incentiver. Det menneskelige mulighetsrommet blir smalere, mer forutsigbart, flatt og simpelt. Ekte, menneskelig kreativitet drukner, den hypermoderne karikaturen av en skaper vokser. Valgene i det ferdigstilte manuset kan være fristende i et kortsiktig øyeblikk fordi det er enkelt: hva som skal til for å få til et bestemt utfall er klinkende klart, men det som kamufleres bak kortsiktighet og enkelhet er mangel på langvarig, dyp verdi og mening med hva du velger å bruke livet på. 

Sosiale medier handler i dag om et aggressivt profittjag ved omgjøring av personer til produkter gjennom kraftfulle algoritmer og insentivene er krystallklare: Reduser deg selv til et klart og tydelig produkt som kan selges til høystbydende. Det skaper ikke rom for det unike, komplekse ved oss mennesker – hvor det er uendelig muligheter av kreativitet. Om du starter med å stille spørsmål som “hvorfor, hvordan, hva hvis, hvis ikke det, hva annet“, er du på en oppdagelsesferd; du utforsker nye muligheter som du ikke forutså fra der du startet. Men ved å gjøre det er det nesten umulig å plassere deg i en lønnsom nisje i dagens økonomiske modell. Er det noen som klarer det? Absolutt, og jeg mener de bør belønnes for det. Har jeg gjort feil på min vei? Absolutt. Men feil er en del av reisen, for uten feil kan du ikke utvikle deg. At du må være perfekt og feilfri for å lykkes er en illusjon som selges på det forfengelige marked. Imidlertid må det påpekes i denne sammenhengen at feil ikke heller er eller bør være helheten av hva vi er og har potensialet til å bli. Når det perfekte blir for altoppslukende i en kultur baner det vei for en ny nisje: den som ikke blir sett, inkludert og akseptert i samfunnet bør dyrke og kringkaste seg selv som et offer. Proklamer laster og defekter i samme åndedrag som krav og insistering på aksept og inkludering – og du får hovedrollen på scenen. En ny vei til et bestemt utfall – suksess i form av penger, makt og status – er skapt. For hvem våger å være hersker over normalitetsbegrepet i dekonstruksjonens tidsalder?

De siste årene har det vokst frem en trend i kjølvannet av woke-kulturen hvor personer blir influencere for å være vaktbikkje eller talerør for en politisk ideologi og/eller undertrykt gruppe i samfunnet. Det handler som regel om å lete etter feil i systemet, løfte frem det som ikke er akseptert i samfunnet, og spesielt, kle av andre offentlige personer eller influencere som “går over streken” og ikke poster/uttrykker det “riktige” ideologiske/politiske budskapet i det “riktige” øyeblikket, ofte vilkårlig bestemt av en gruppe/fellesskap/mobb. Denne trenden trigger et menneskelig behov (som kan sies å være evolusjonært adaptivt): å følge med på avkledningen av andre og avsløringer om hva som skjuler seg bak fasaden. Men når dette menneskelige behovet styres av insentivene i oppmerksomhetsøkonomien, opphører det evolusjonært adaptive. Guilty pleasure, eller skamfull nytelse, som jeg vil argumentere for at det ikke er tilfeldig at vi ikke bruker den norske oversettelsen for å forklare hva det er vi bruker så mye tid på i dag. Det er skamfullt å hige etter sladder, skandaler og personlige feilgrep, men det er også en paradoksal nytelse som kommer fra det. Nettopp fordi det ikke er oss selv som er i søkelyset, men vi vet så inderlig godt hvor skamfullt det ville vært hvis det faktisk var oss selv det var snakk om. Vi grøsser bare ved tanken på at det kunne vært oss selv i en pinlig situasjon, men i tryggheten om at det ikke handler om oss, kan det gi oss kortsiktig nytelse – om vi mater og hengir oss i det. 

I vår digitalisert, postmodernistisk kultur hvor profitt handler om å kapre menneskelig oppmerksomhet og sensasjoner er det som skaper klikk, hvor verdier og moral dekonstrueres over en lav sko og menneskelig interaksjoner i stor grad er redusert til tegn og signaler, hvor ingenting er skamfullt eller viser noe form for moralsk defekt –  i denne ugjennomtrengelige tåken hogges det ut en ny måte å tjene penger og skaffe seg berømmelse. Den knuste illusjonen om perfeksjonisme gir opphav til det kyniske offeret som ønsker å vinne ved å rive ned og gjøre opprør mot det normale – i motsetning til å skape og bygge. Influencer-kulturen er et hedonistisk kappløp mot bunnen og jeg vil argumentere at det representerer sammenstøtet av de to ytterkantene: “vinneren og taperen” – og mange vil nok si at det var dømt til å ende opp slik. Som Heather Heying skriver er influencer-kulturen (uansett hvilken form den kommer i) en karikatur av den kreative livsstilen: Det er en hedonistisk omfavnelse av alt som er lettsindig, flyktig og dekadent. Den som er lettsindig bryr seg ikke om følgene av handlingene sine, den som er dekadent er i forfall og oppløsning, ofte på grunn av manglende vedlikehold og tilsyn, og den som er flyktig beveger seg lekende lett fra tema til tema – og er stadig på flukt. Den som er lettsindig, dekadent og flyktig kan puste hva som helst, hvor som helst. Med andre ord: Bli inspirert og aspirerer mot alt som gir berømmelse og penger – helt uanfektet av det faktum at det leder til ødeleggelse og forfall. Bullshit-artisten, juksemakeren og sofisten får den øverste plassen på podiet, enten det kommer i en perfekt, polert Barbie-pakke eller en fullstendig avkledd, nedrig omfavnelse av menneskelig natur. Det er en påtagelig nihilistisk livsfilosofi som er driveren i vår kultur: Vi har tilsynelatende akseptert og forsonet oss med at det som er autentisk og ekte er de mest primitive sidene ved menneskelig natur. 

I 2019 ble det tydelig for meg at jeg hadde valgt en vei (både bevisst og ubevisst) som ikke samsvarte med hva jeg ønsket å gjøre i livet. Hva gjør du i møte med noe sånt? Fortsetter du som før uten å endre kurs? Endrer du totalt kurs? Insentivene var helt klart i motsatt retning: selg deg selv til høystbydende og du vil bli “suksessfull”. Forlat alle verdier og prinsipper – for egentlig er det jo bare en illusjon at vi mennesker kan søke hederlige mål. Menneskelig aspirasjon handler alltid om penger, makt og berømmelse. Som LA Paul skriver er det enkelt å bli eksistensielt fanget i en slik situasjon: Du kan ikke gå bakover til en verden før innsikten og du vet heller ikke hva det vil si å gå fremover. Det gjør det nesten umulig å vite hvilken vei og retning du skal velge. Men valget må tas – og det å ikke velge er også å ta et valg. Uten å vite det på den tiden stod jeg overfor et transformerende valg – og jeg valgte åpenbaringen som ville komme fra opplevelsen og erfaringen av valget mitt. Jeg valgte kreativitet som kommer fra skapelse gjennom utforskning, oppdagelse og åpenhet for muligheter. Jeg flyttet fokuset over til å skrive. Jeg måtte forstå hva det var som foregikk rundt meg. Jeg måtte lese mer, jeg visste for lite, jeg måtte skrive ut tanker, reflektere og faktisk lære meg å tenke selv – på ordentlig. I dag ender du ikke opp, by default, å lære deg og tenke selv– du lærer å tenke det som er bekreftet av andre, det som er akseptert av majoriteten, det som er konsensus i gruppa. Med tegn og signaler kan vi enkelt vise alle hvem vi er og hvilken identitet vi har, uten å ha gjort en eneste selvstendig tanke om hva det vil si å være og leve som akkurat deg. Det er en statisk identitetsjakt heller enn en dynamisk søken etter mening og verdsettelse av det menneskelige utviklingspotensialet. 

Jeg var allerede på et internasjonalt spor; da jeg startet i 2016 føltes Norge på mange måter altfor trangsynt og rigid. Derfor ble det naturlig å fortsette på det internasjonale sporet med både lesingen og skrivingen. Men jo mer jeg leste, jo mer jeg skrev, jo mer jeg observerte og reflekterte over ting rundt meg, både på reise og spesielt når jeg vendte tilbake fra reise – som ofte var et kultursjokk – en ny linse å se på kulturen sin etter å ha levd i helt andre kulturer over lengre tid; jo mer ble det tydelig at det var nødvendig å fokusere nasjonalt. Jeg kom til realiseringen at min tid, energi og ressurser bør vendes innover. Ikke mot meg selv, men mot et nasjonalt prosjekt: Et nasjonalt prosjekt som strekker seg over landegrenser, men som har fotfeste i den kulturen jeg er oppvokst i. 

Slik ble EKTE født: En plattform med mål om å bringe tilbake autentiske relasjoner bygget på ekte samtaler. EKTE er et prosjekt jeg startet sammen med min mann for tre år siden basert på hovedtesen om at vi i dag har mistet evnen til å ha ekte samtaler. Sosiale relasjoner er fullstendig forandret, kun i løpet av det siste tiåret, og menneskelige interaksjoner forvitrer i en akselererende høyteknologisk utvikling. Hastigheten av endringene går for fort til at vi mennesker klarer å tilpasse oss og vi er alle konstant ute av synk. Det er et umulig utgangspunkt for ekte samtaler. Og det er vår overbevisning at det er en eksistensiell trussel. Å komme sammen fra ulike perspektiver med mål om gjensidig utforskning, forståelse og skapelse er menneskehetens suksess. 

Denne våren lanserer vi boken vår som er grunnlaget EKTE er bygget på. Boken heter Oppvåkning fra meningskrisen – Et kall til eventyr – og søker å anskueliggjøre nødvendigheten av et prosjekt som EKTE i dagens kultur og samfunn. Vi presenterer en voksende, internasjonal verktøykasse skapt av forskere, filosofer, lærere og engasjerte lekfolk som gir oss en teoretisk struktur av det som kan kalles vår tids meningskrise. Samstundes lanserer vi podcasten vår hvor de 12 første episodene vil være diskusjon og samtale av seksjoner fra hvert kapittel i boken, og gi deg en smakebit på hva boken og EKTE vil inneholde. 

EKTE er et akronym for et kall til eventyr. Alle som noen gang har begitt seg ut på en ekte, autentisk vei, uten å vite med sikkerhet hva som blir resultatet – har valgt å ta et kall til eventyr. Det er hvor kreativitet, inspirasjon og aspirasjon kommer sammen i et valg basert på hvem vi kan bli.

Velkommen til EKTE.